When in Texas do as the Texans

Ute har solen senket seg ned bak de mektige skyskraperene og den soete lukten av solkrem og vaar henger fortsatt i luften. Huden kiler, ikke den skumle kilingen som naar du har brent deg, men enn saann god kiling som paaminnner deg om sannsynligheten for aa vaakne opp flere skygger moerke og med lysere haar.

Dagen i dag har vaert full av inntrykk, fra aa foele meg som kongen av verden da jeg satt i Bernt sin penthouse apartment i det beste hjoernet av downtown Houston og speidet ut over svoemmebassenget paa olympisk stoerrelse og lekte med tanken paa aa sette meg i boblebadet med utsikt over skylinen til aa kjoere langst kysten ved Galveston og se seilbaater som hadde blitt flytet titalls meter opp paa land grunnet Hurricane Ike og leilighetskomplekser, hoteller, restauranter og butikker jeg tidligere ha vaert i totalt kondemert.

USA er paa mange maater et land med kontraster. Fra styrtrike bussinessmenn som Bernt med hus og leiligheter spredt over flere land, til mennesker som setter opp telt under broer og veikryss som tjener penger til livets opphold ved aa tigge. Fra 250kgs kjemper som faar bakken til a skjelve naar de broeyter seg fremover til mennesker saa tynne at det nesten er skummelt. Fra de liberale, groentelskende og europavennlige oregonerne i North West, til de doedstolte, hardbarka redneckene som er villige til aa drepe for landet sitt i soer. Fra republikanere som stoetter selv Bush!!! og Palin!!, til sjeler som mener at man burde slutte aa handle med penger men istedet gaa tilbake til byttesamfunnet.

Jeg har kommet borti saa utrolig mye rart her nede, fra menn kledd i supermandrakter som er usedvanlig interissert i Norge til Texanske cowboyer som rir paa okser, tygger skraatobakk og har en dialekt saa tykk at jeg maa konsentrere meg for aa i det hele tatt forstaa hva de sier.

I gaar dro jeg direkte fra Rodeo til en fin restaurant hvor vi moette Bernt. Bernt er stamgjest, og mildt sagt kongen av restauranten, saa naar vi ankom og det ble klart at vi var hans gjester fikk vi service paa sekunder og kelnerne flokket seg rundt bordet vaart. Bernt elsker denne italienske restauranten, og kelnerne elsker han for hvor hyggelig han er mot de, og hvor ofte han gir de skryt. Det var litt surrealistisk aa sitte der mens stakkarne jobbet paa harde livet for aa finne en vin min kresne farmor ikke rynket nesen paa samtidig som det gikk snakk om 50 fots baater til flefoldige millioner og interioerdesignere, servitoerer og caterer til fredagens innflyttningsfest. Er jo veldig stas med luksus, men merker at det hadde vaert like, om ikke mer, stas og sitte paa en restaurant langs stranden med noen mennesker paa min alder og diskutere helt andre ting en honeybaked Ham og Dom Perignon eller hvordan det staves.

Det er amazing aa vaere i solen igjen, og utrolig koselig aa snakke norsk igjen!

Vi snakkes om 3 maaneder folkens!