Sleepless in Seattle

Solen skinner ute og endelig er våren her. Med 25 grader i luften holder det å hive mobiltelefonen i veggen to ganger før jeg drar meg selv opp av sengen, og endelig kan regnjakken legges bort, selvom du aldri kan være sikker her i Portland.

Jeg har blitt en travel dame den siste tiden, jeg ble tvunget med på track-laget av en av trenerne. Jeg var vel igrunn ikke så hard å be da 80% av vennene mine kaster bort ettermidagene sine der, men jeg hadde liten tro på at jeg skulle klare å prestere. Jeg gledet meg med andre ord til noen late dager med friidrett. Jeg møtte opp på to treninger forrige uke før jeg ble slept med på et invitational meet hvor jeg skulle kulestøte (skrekk og gru) og døgen så kaster jeg nesten 29 feet og nå er jeg den 5 beste i hele portland. Der røk både helger og late dager, og nå holder jeg på å dø av stress da jeg er overbevist om at det hele bare var begynnerflaks. Jeg kommer til å drite meg ut, og da kommer jeg til å klikke i vinkel på Mac.





Ellers tilbragte jeg helgen i Seattle med Joe, David, Fee, Diane, Carolina, Nazumi og noen random kinesere som behandlet meg som luft. Vi leide inn på det jeg vil tro er ett av Seattles minst elegante hotellr, og for hele 70 dollar natten så er det kanskje forståelig av vinduene var boltet og heisen i ustand. Avstanden mellom sengen og doen var så liten at den gjenommsnittlige amerikaner måtte ha gjennomgått fettsuging for å komme seg inn døren, og airconditionet streiket. Heldigvis er ikke Seattle Texas, de jeg reiste med unge og friske og byen spennende nok til å ikke måtte leske oss på hotellrommet.




Været var flott og det ble selvfølgelig rom for obligatoriske turistattraksjoner type the Space needle, The experience Music Project (helt fantastisk!), Pike Market, verdens første starbucks og the underground tour. Ellers ble jeg garvet i kunsten å finne bortkommende venner i utrolige folkemengder og det å prøve å komme til avgjørelser når du er 11 kidz som vil forskjellige steder. Det var helt herlig, og det var så umåtelig chill å kjøre tog igjen for første gang på 8 måneder.



Nå har jeg blitt syk, og folk på skolen gjør sport i å beskylde meg for å ha fått the swine flu, ble til slutt så paranoid at jeg gikk til skolelegen bare for å være sikker, og takk gud, så langt har jeg ikke fått det svineriet.

And I Like it, Love it, like it, Love it!

Gimme teen machine, and I like it yes I do
So young, firm and clean, and I like it, love it
Get it on. Right on.

Turboneger tar scenen med storm, publikum går fra null til hundre i løpet av sekunder og en følelse av stolthet brer seg gjennom kroppen, de er faen meg norske! Jeg er norsk! Spenningen i luften er til å ta og føle på, turbojugends fra nær og fjærnt har møtt opp, og guttene fra skolen har jobbet på sine norske gloser i håp om å imponere.



I midten av kaoset, samlet bak to norske flagg, står vi. En arme bestående av fem norske gutter, meg og et knippe amerikanere med bedriten norsk, turboneger skjorter og et ønske om å havne backstage.

Turboneger imponerer stort, det er ingeting som er deiligere enn å være på en konsert hvor du kan sangene. Mosh pitten blir stadig større og voldligere, og ved et uhell finner jeg meg selv på vei mot midten av den. Jeg freaker og skjønner at her handler det om å slå eller å bli slått (ikke så dramatisk, det holdt å skyve bort folk med all min kraft). Jeg kjemper meg ut, og beveger meg mot redbullmaskinen. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å lande meg selv i så mye bråk, men mens jeg står der kommer to gutter som sloss fykende mot redbullmaskinen, og meg. Jeg blir livredd, og i det de er millisekunder i fra og kollidere inn i meg, og min kjære redbull, blir de sendt i bakken av to livvakter. Jeg puster lettet ut, og beveger meg inn i konsertlokalene igjen. Jeg overlevde.

En eim av hasj fyller rommet, og jeg legger merke til at sikkerthetsvaktene på scenen sender signaler til noen i publikumsmengden. Hank slenger ut en slibrig kommentar om at noen må ha prompet hasj, og sekunder senere ser jeg en mann noen meter bak meg brake i bakken i det to livvakter prøver å stjele hasjpipen hans. Det ble fort ro i lokalene igjen, og de færreste la i det hele tatt merke til hendelsen.




turboneger var insane, og jeg var mildt sagt mo i knærne og ferdig i kroppen da jeg forlot lokalene. Hvem møter jeg på da? Selvfølgelig løper jeg rett inn I hank og sailorman, og jeg blir så satt ut at jeg presser ut noe så tåpelig som "Halla! Dere er jo norske?" Talk about stating the obvious. Jeg tror hjernen min kjørte i overdirve, og Eric som skulle gi meg en ride hjem fikk jo stjerner i øynene når vi stod fjes til fjes med Hank. Hjernen min koblet totalt ut, og jeg følte meg som en idiot da jeg igjen sa "Hei". Hank smilte og ristet på hodet og sa "Halla, joda, vi er fra samme nasjon vi", før han snudde seg mot sailorman som ropte "MAN, where's the after party at?"

Mildt sagt ydmykende, men de har sikker opplevd værre?

When everything else fails, use the foreign card

Det er fredag, jeg kan endelig skratte.
Det var en tid jeg satt fast i krattet.
Min kjære bankonto, overbelastet,
som resultat har jeg øknomisk fastet.
Telefon til hjeland i sene timer,
pappa måtte betale en sum som gjør at jeg besvimer.
Men med nyrettet hår og hjelp fra wendy,
selvfølgelig var the foreign card hendy,
med blafrende vipper og pene yell,
fikk vi US bank Jim til å slette halve min gjeld.

En bør er løftet fra mitt hjerte,
nå slipper jeg mye smerte.
Å være utlandsk er ganske greit,
du bare spiller på det å være teit.
Endelig fri,
når er jeg JÆVLIG blid!

Oups!

Rare droemmer som bare presser seg inn i hodet mitt og biter seg fast. Bilder saa skremmende at det skyter groessninger gjennom kroppen min, og jeg merker det, selv naar jeg sover. Saa vaakner jeg, og jeg blir nesten lei meg, men det hele var jo bare en droem?

Kan du ikke bare holde rundt meg og si at det kommer til aa gaa bra. Jeg vet at jeg dreit meg ut. Jeg angrer.

Smoer paa flesk, og overdrafta bankkonto. Feite summer. Hva skjedde med norske bankkort som bare sier stopp. Hvorfor er det saa vanskelig aa si at nok er nok. Ubesluttsom. Stresset. Men naar uken er over er marerittet over? Det pleier aa ordne seg for snille piker, gjoer det ikke?

Enn saa legne faar jeg troeste meg med at jeg en dag kommer til aa se tilbake og le, jeg haaper den dagen kommer paa fredag.

Blodig Kvalm

Jeg blir dårlig bare ved tanken, for ikke å snakke om lukten. Metallisk. Nålen i armen, som ikke forsvinner, men som blir mens du ser at glass etter glass blir fylt med edle dråper. En fontene med blod. Jeg blir dårlig. Virkelig dårlig, det er en blodig affære, og det er selvpålagt.

3 liv kan reddes hvis jeg klarer å overkommer min skrekk for blodprøver, og jeg kan ikke sitte og si nei til å redde liv. Vi har alle et ansvar, og jeg føler at dette er det minste jeg kan gjøre. Blod har jeg jo nok av.

Jeg blir blodig kvalm bare av å skrive dette innlegget, det er vel ikke usansynelig at jeg svimer av i bloddonorstolen. La oss håpe jeg klarer å holde masken. Det er ikke nålene jeg frykter, men det er det å kjenne blodet forlate årene, og en nål som liksom aldri forsvinner.

Ønsk meg lykke til, jeg blir nødt til å få med meg en støttespiller som jeg kan borre neglene mine ned i mens blodet tappes. Jeg må bare klare det.



Jeg har btw blitt kåret til Senior Most: Best Eyes av skolen. Hadde jeg aldri trodd, så er egentlig ganske glad. Så er en masse styr med bilder til årboken og intervju til skoleavisen, som om jeg ikke er nok steder i begge allerede