Her kommer vinteren

Folkens, jeg kommer med nyheter!
Jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over. Det kommer til å falle snø i natt!
Her kommer vinteren! Her kommer den kalde fine tida.
Her kommer vinteren, endelig fred å få!

I sjelden drakt har regnet ankommet Portland denne uken, og endelig kan øynene tilfredsstilles med synet av det vakre hvite, om det så bare er noen lekne centimeter de hviler på. Disse få centimeterne har jeg ihvertfall fått utbytte av, og det er med et saftig glis om munnen jeg skriver disse linjer.

Hele Portlands befolkning, som ikke er videre vant til snø, løper for tiden hodeløse rundt i frykt for det som karakteriserers som den neste istid. I norsk standard ville ikke disse tilstandene vært nevneverdige, og jeg vil tørre å påstå at det som her karakteriseres som snøstorm ikke er stort værre en et lett snøfall og en mild bris, type snøens svar på koseregn (Bøtta, Mona og Mari, dere vet hva jeg mener)

Det er ikke bare mannen i gata som har mistet hodet, og da folk ikke beveger seg utenfor husene sine og politiet sender biler av veiene, har skoledistriktet bestemt seg for å avlyse skolen for tredje dag på rad, og hvis ikke hysteriet slår feil, ser det ut som om vi får hele uken fri. Ergo, en ekstra uke med vinterferie. Er det noen andre som føler at det er på høy tid med innføring av dette systemet i norge? se for deg en hel vintersesong med snow days, vil tro at det hadde tilbudt hele ski-norge et, og det er jo allids rom for forbedring! Akademisk hadde det kanskje blitt Norges sammenbrudd, men nå skal man jo ikke ta sorgene på forskudd.

Noen ganger skal man få lov til å ha det som plommen i egget, har hatt mitt med bronkitt, skada bankkort, uendelige leksemengder og irriterende folk, men nå ser alt ut til å snu. I morgen skal jeg ut og ake med noen venner, og tror du ikke det nye bankkortet mitt ikke fungertef på seven elleven i dag! Ble så grusomt flau og bare, øøh, ja, har hatt litt problemer med banken i det siste, du skjønner at kortet er norskt, men sånn kan det gå. Mens jeg beveger meg bort fra disken popper fyren bak meg i kassakøen frem og sier: "Hey! Just put it on me, it's that time a year" Jeg ble så utrolig glad og fikk vogue, pringles, tyggis og diet coke betalt for, og sa takk tusen ganger. Han svarte pent "No trouble, it's one of those advantages you get when you're a cute girl", og jeg smilte pent tilbake før jeg gikk hjemover med fangsten min. Ikke verst når man har ligget hjemme med bronkitt i en uke og ser ut som et vandrende spøkelse!

Selv skal jeg ut og gjengjelde den gode tjenesten, så hvis du er den heldige som står foran meg neste gang bankkortet ditt slutter å fungere, så skal du ikke se bort i fra at oda leker big spender og betaler! Min oppfordring til alle er å gjøre noe hyggelige for noen nå i julestria, om det så bare er å gi damen i kassen på Rimi et kompliment eller hjelpe den gamle naboen med posten.

I håpet om at vi møtes snart,
og gjør mitt fravær søtt.

Advent!

Bakken er ikke hvitkledd, og den distinkte lukten av pepperkakedeig fyller ikke luften. Jeg kan ikke se naboens julestjerne i vinduet, og adventsstaker kan du lete lenge etter. Det er jul, selv om det i norske standarer er lite som tyder på det.

Jeg har siden tidlig november fått tilverelsen min bombandert med reklamer om at julen er rett rundt svingen, og allerede fire uker før jul hadde kjerneamerikaneren fått lempet plastgrana inn i husholdet. (ikke ta meg på ordet når det gjelder plastgran og amerikanere, det er ingenting som er mer irriterende en stereotyper, men jeg kan ikke la være) Personlig har jeg gleden av å møte synet av en praktful julegran, mer spesefikt ett stykke grønn plastikk som etter beste evne har prøvd å bli formet om til et juletre, med blinkende fargelys hver gang jeg beveger meg inn i TV-stuen. Ikke bare er grana praktfull, den er hele 1 meter høy og i svvært overbevisende grønnfarge også!

Ute er det lite snø å finne, men ryktene sier at det skal komme en centimeter eller to med snø til helgen, og personlig vil jeg tro at en dag med snø (snøen ligger aldri lenger enn maks en dag her)hadde kledd de juledekorerte husene i området veldig godt. Du kan si mye om at amerikanere er late, men jeg vil tørre å påstå at det er lite latskap involvert i de tusnene med blinkede julelys, selvlysende rudolfer og nordpolenskilt som husene her nede er dekorert med, og nabohuset vårt befinner seg for tiden i tilstander som får meg til å lure på om julepyntsboksen har eksplodert utover husveggene. Det har jo sin sjarm det også?

Julemusikk har også blitt spilt på radioen i lange tider nå, og nå er det vel på høy tid at vi begynner å høre på radikanalen som sender julesanger døgnet rundt, det er tross alt desember!

Ellers er jeg storfornøyd med endelig å ha oppdrevet en julekalender, jeg ble fryktelig glad når jeg kom hjem og fant en julekalender liggende på sengen min. Var liksom noe galt med hele desember måned, men nå er alle problemer fornøyd, og jeg er strålende fornøyd.

Ellers har jeg blitt syk. For å utdype har jeg fått Bronchitis, eller bronkitt, som jeg mener å huske at det heter på norsk, som enkelt og greit er en betennelse av luftveiene. Dessverre fant jeg ut av dette en dag for sent, og gikk på en basketballtrening som skulle vise seg å være den hardeste treningsøkten jeg har vært utsatt for i mitt liv, det faktum at det etter 1 time med spurting opp trapper var så godt som umulig å puste på grunn av hosting gjorde det ikke stort lettere. Tok meg en tur til legen i dag, og sitter nå hjemme med 1 stk piller som skal dempe hoste og 1 stk inhalator type astmakid. Inhalatoren skal visst hjelpe med å åpne opp lungene mine som legen hevdet var relativt gjensnerpa. Ikke rart det har vært så vanskelig å puste den siste uken, og stemmen min er borte!

Men slapp av Mamma, ikke bli nervøs eller noe, alt er bra! Jeg lever i beste velgående, kanskje noe redusert, men jeg er back on my feet before we know it!

Har skjedd mye annet spennende i det siste, men måtte bare syte litt om sykdom! Vil også få påpeke at innlegget mitt ikke er ment som krtikk av amerikansk jul, men som en observasjon av hvor forskjellig det er fra det jeg er vant til!

Love fra astmaungen!

Thanksgiving

Thanksgiving, den amerikanske tradisjonen av å spise seg selv inn i fosterstilling, er akkurat over, og skolen har igjen festet strupetak på meg. Jeg er utrolig TAKKnennemelig for at jeg fikk tilbragt min thanksgiving weekend i Santa Cruz, California, og jeg fik til og med besoekt San Fran.

Thanksgiving var en braksuksess for undertegnede. Dagen startet med aa vandre langs Santa Cruz evigvarende hvite strender sammen med Bryson, Barbs brors 5 år gammle sønn. Han er den søsteste gutten noen sinne, og han er min nye BFF!

Som sagt startet det hele rolig, men i det alle var samlet rundt bords og det utrolige måltidet stod på bordet var det lite av måltidet som kan betegnes som rolig. I løpet av den korte tiden de ufattelige mengdene mat skulle konsumeres fikk jeg gleden av aa se CJ spise seg inn i matkoma allerede før pai var servert. Bildet av CJ, en godt voksen dame, inntullet i et teppe foran en TV som viste The Incredibles, har blitt brent inn paa netthinnen min, og jeg maa aerlig innroemme at hun saa noksaa stusselig ut der hun vred seg i post turkey dinner smerter. Det var heldigvis et kortvarende problem, og etter ett glass eller to med margaritas og en kort natts soevn, var hun mer enn klar nok for et stykke pumpkin pie med krem til frokost. Personlig synes jeg ikke mat frister saa mye 7 om morningen, ihvertfall ikke gresskarpai, saa holdt meg til de slappe maislefsene(mamma, du vet hva jeg referer til) av noe broed de prakker paa folk her nede i statene.

California var med andre ord helt utrolig! Det var så vakkert der nede at jeg ikke har ord for det, og jeg kan så absolutt se for meg et liv i Santa Cruz. De hadde den fineste O'neill buttiken jeg har noensinne har sett, og det var bare, DIGG der!

Shoulda been a quaker!

Noen ganger føles det som om tiden flyr her nede, andre ganger føles det som om det har gått en evighet, og at det er en evighet igjen. For det meste det første, tiden flyr!

Var en utrolig følelse i dag. Med unntak av at det var Girls vs. Boys pep assembly på skolen i dag, hvor jentene kler seg opp i rosa og guttene i blått og konkurrer om hvilket kjønn som er det "bedre! (selvfølgelig vant jentene), så gikk det opp for meg at tro det eller ei så begynner jeg å bli en del av Franklin High School.

Det hele startet da en to tre jenter kom opp til meg i dag fordi de lurte på hva som skjedde i helgen. Jeg ble litt satt ut, hvordan skulle jeg av alle de 1500 amerikanske elevene på skolen vite det? Jeg svarte beskjedent at jeg så langt hadde hørt lite, men at det sikkert var andre som viste mer enn meg. De nikket entustiastisk og takket for hjelpen. Jeg ristet på hodet og lo for meg selv.

Jeg vendte snuten og fortsatte nedover gangen, jeg kom fra rådgivingskontoret hvor jeg hadde ringt om å få dra hjem da hodet mitt holdt på å eksplodere, og mens jeg vandret i min egen tankeverden møtte jeg på Kelsey som hadde prøvd å åpne skapet sitt i 10 minutter uten hell. Hun skrek av glede da hun så meg, og tauet meg bort til skapet sitt hvor hun lurte på om jeg kunne prøve å åpne det. Hun så sykt frustrert ut, det var 10 minutter etter at "the bell" hadde ringt, og det er mer en nok for å hove i land en av skolens berømte 60 minutters detentions. Jeg, Oda, som måtte få jentene og guttene som hadde naboskap til å åpne skapet mitt for meg alle friminutt den første skoleuken min, åpnet Kelsey skap på første forsøk. Vi knakk begge sammen i latter når vi begynte å snakke om hvordan jeg desperat slet hvert friminutt de første dagene mine her, og hvordan ting endelig hadde snudd. Kelsey tusslet avsted til timen sin, mens jeg røsket alle bøkene mine ut av skapet og satte snuten hjem mot en varm seng og et langt "soak" i boblebadet.

Det er mye med den amerikanske hverdagen jeg har begynt å bli vant til. Jeg har vent meg til å høre "Hey! How are you?" om lag 400 ganger om dagen, jeg har fått automatisert "good, thanks, how about you?" , for ingen kunne brydd seg mindre om hvordan du egentlig har det, det er bare et sånt høflighetsrituale på lik linje med nordmenns Hei.

Man venner seg også til det at higs school er lik drama, og at folk er villig til å ta alle midler i bruk for å blåse vind i seilene når noe gossip først er ute og seiler. Med andre ord vil man om mulig prøve å holde visse opplysninger borte fra massene da de fleste elevene på skolen er vanskelig å spå og du aldri kan være hundre prosent sikker på hvor du har folk.

Amerikankere er også veldig fasinert av europere, og det er bare å venne seg til det å ha gjenger som følger etter deg og spør deg spørsmål. Dette er det for det meste de yngre guttene som driver med, og jeg skal love deg at det å ha en gjen med 9 0g 10 klasse gutter som skal prate meg deg ved en hver anledning er, ja, frustrerende. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare at Norge og Sverige ikke er det samme, at "No, Norway is not an American Middle School" og "No, we speak NORWEGIAN in Norway". Men igjen er vel dette bare å regne med da store deler av skolen ikke en gang har vært utenfor sin egen stat. Peronlig priser jeg meg lykkelig over å ha fått gleden til å besøke rundt en 15 land. og jo, hver gang du møter på noen som er interissert i balck metall tilber de bokstavelig talt bakken du går på. (Var down town med Marte, og 4 gutter/stoners begynte å be til oss da de fant ut av vi var norsk, ehhh:/)

Det å være en High School Athlete er også veldig stort her nede, og personlig mottok jeg et Varsity letter, Honorable Mention All District Team, Offensive Player of the year and Player with the most cards (yellow card, senior card, foreigner card (kortet som trumfer alt, er internhumor på laget) awards, og det er alltid gøy med noen priser! (I fotball/soccer)

Ja, det var kveldens, er på høy tid å komme seg til sengs, jeg har basketballtrening i morgen tidlig klokken 9 (ja, på en lørdag!), og siden jeg egentlig ikke er frisk er det noen veltrengte timer med søvn jeg har foran meg!

Somewhere over the rainbow!

Når jeg ligger i armkroken din

og du stryker meg på låret

og jeg koser med håret ditt

og vi snakker om alle verdens mulige rare ting

da begynner jeg å skjønne at jeg drar snart



Når jeg pakker alle tingene mine

og sier farvel til alle venner

og tømmer rommet mitt

og drar til andre siden av kloden

da begynner jeg å skjønne hva savn er

Mamma hadde rett!

Livet har lært oss
at mamma hadde rett
å greie seg alene
er neimen ikke lett
Hvorfor synge solo
når det beste er duett
To øyne ser bedre enn ett

Regnet har pakket seg rundt Portland og jeg skal si det har tatt ett godt grep, noen ganger lurer jeg på om det noen sinne kommer til å slutte. Etter tre dager med kontinuerlig regn er ventetiden endelig over, solen skinner over rosenes by og til min forbauselse kan jeg konstantere at jeg har operert som utledning i hele 3.5 måneder nå.

Det har skjedd utrolig mye i det siste, jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte eller hva som passer seg å fortelle. Man kan si mye om det å dra på utveksling, men det er helt utrolig hvor mye kule, hyggelige, rare og ikke minst syke mennesker man møter.

Jeg kan ikke snakke om mine 3.5 måneder uten å nevne mine fantastiske "mødre" Wendy and Barb, som eier humor ut av en annen verden. Hvem skulle visst at de hadde humor av samme kaliber som meg? Det blir med andre ord mye liv, latter og spetakkel, og de tre blondiner reiser få steder uten å sette sine spor. I løpet av de siste ukene har familien også mottatt ett nytt medlem i form av Eli, en sinnsykt søt valp, som nå gjør at husholdet består av hele 3 hunder, en utlending, 2 lesber og en katt!

De siste helgene har vært utrolig busy, med unntak av Søndagene som jeg bruker til å gjøre så lite som overhode mulig. Fester i USA har sitt å by på av problemer, og jeg tror foreldre her nede hadde spart seg selv for mye trøbbel hvis de bare hadde latt barna sine feste under kontrollerte former, men neida. Forrige helg ble det disket opp til stas hos John aka zoe, og det ble snakket stort om begivnheten da han hadde hamstret godsaker for 200 dollar. Alt gikk på skinner, helt til moren kom vandrene inn døren og skrek "WHAT THE FUCK!?!?", dette ble enden på den sosiale sammmenkomsten, og plutselig spurtet alle i retning mot Portlands svar på ramlapinnen.



Ellers er jeg redd jeg må tilstå at farmor hadde rett da hun ringte meg for å fortelle meg at: "Uansett hva du gjør, vær forsiktig med de amerikanske guttene, ikke vær for hyggelig og uansett hva du gjør ikke date de, du kommer ALDRI til å bli kvitt de" Til mitt forsvar hadde jeg svart "Slapp av Farmor, tror ikke det der blir noe problem" farmor svarer raskt " Ikke vær så sikker, da faren din bodde hos meg her i Houston så var det jenter som ringte å maste etter han selv flere år etter at han flyttet hjem til Norge"

Hvem skulle tro at farmor hadde rett? maken til masete og klengete gutter har jeg aldri møtt maken til! Er du hyggelig mot de en gang, noe som jo er helt vanlig høflighet, skal du ikke se bort i fra at du blir disket opp med meldinger til alle døgnets tider, og det å ikke svare hjelper dessverre ikke på pågangen.

En av mange ting jeg savner med norge er normale, pene, norske gutter.

Før jeg dro fikk jeg beskjed om at de ikke brukte mobilene sine like mye her nede som hjemme, men jeg kan med trygghet si at de er slavere til sine mobiltelefoner, og at tekstmeldingssending er den eneste formen for mosjon mange får her nede.

Denne helgen har jeg tatt det helt med ro, og i går så jeg den nye 007 filmen, så jeg vil tørre å påstå var veldig underholdene.I dag er det søndag, I feel like shit and I have a shitload of homework! Hodet dunker, jeg hoster som om jeg har røyket sigaretter i 50 år og jeg føler feberen komme smygende. Det eneste lyspunktet jeg har nå er det faktum at neste helg er det THANKSGIVING, og den skal tilbringes i CALIFORNIA!

På lørdag snakket jeg med mari på Skype i det som føltes som 20 min, viste seg at vi egentlig hadde snakket i minst en og en halv time, og jeg kom for sent til lunsjavtalen min med Racine! haha! Heldigvis hadde Racine stjålet skjerfet mitt og hadde på seg det, så begge hadde noe å bitche på hverandre for, so it's all good!

Jeg savner dere alle og tro det eller ei så savner jeg fedrelandet! Jeg kan ikke vente til sommeren 2009, jeg kan ikke skjønne hvordan vi skal få den til å overgå sommeren 08, men undertegnede lover å gjøre sitt beste!

1stk ghetto fabulous bursdag + Knakende Halloween = My life in the US

Kjære frender, fiender og interisserte, jeg skriver i fred!

Har som kjent, og kanskje ukjent for noen av dere, så la meg opplyse, vært Halloween denne helgen. Jeg har også fått gleden av å bevege meg ett år nærmere grava, som Eirik så fint sa det, og som Mette sa, ett år nærmere myndighetens gleder (og sorger?).

Halloween er som kjent en stor greie her nede, og jeg og Racine hadde planalgt å tilbringe Halloween sammen. Jeg ble droppet av hso Racine i 7 tiden, hvor hennes 21 år gamle storesøster hjalp oss med å kle oss ut og sminke oss. Alle kler seg ut for halloween her nede, og hovedpoenget med kostymet ditt er å se så billig ut som mulig, så vi fikk klistret på litt løsvipper og noen korte kjoler. Personlig var jeg utkledd som stoner, med en sånn slynge rundt halsen som hadde Hasjblader, en fake joint bak øret og et bob marley svettebånd!

Vi hadde en heftig kveld, startet med trick or treating, og til min overraskelse pynter folk husene sine her til å se ut som spøkelsesslott, haunted houses og har de sykeste oppleggene og til og med stemningsmusikk!

Jeg or Racine fant så veien til en lokal fest, var ikke den kvasseste jeg har vært på, men det dugde, og jeg fikk imponert med mine Norske rap skills i en duell med en Amerikaner! ehh..Var relativt fett, og ved slaget midnatt var det bursdagen min, og vi tok en liten feiring før vi dro hjem til Racine og sovnet stille inn.

Våknet tidlig Lørdag morgen av at racine vekket meg opp og lagde meg birthday breakfast, som var utrolig koselig. Jeg måtte rushe hjem fra Racine for å komme meg hjem, for jeg skulle dra for å se Guys and Dolls, en musikal, med Chloe og familien hennes, og jeg trengte å dusje og stelle meg.

Kom meg fort hjem, men når jeg kom hjem ventet et tårn men pakker, brev,e-mailer og penger meg, for ikke å snakke om 111 notificantions på face! TUSEN TUSEN takk for alle brev og pakker, jeg setter utrloig pris på det, og takk for alle gratulasjoner :D

Etter guys and dolls måtte jeg skynde meg hjem for å gjøre meg klar, jeg hadde fått billetter av Ashlet og Kelsey til å dra på et såkalt alkoholfritt halloweenparty i Nord-Portland, home of the Ghetto! Jeg gjentok gårsdagens suksess, og vi kom oss avgårde i tide! Mens vi kjørte mot lokalene ble vi advart mot området, og siden vi var livin good in the hood/hadde en nice ride måtte vi være varsomme. Vil tørre å påsta at ghettostatusen til nordPortland er litt oppskrytt, men at det helt klart var sketch i sammenligning med andre deler av byen.

Vi ankom festen i stil, folk hadde lite nok klær, humøret var på topp og alle hadde husket billetter. Like ved lokalene møtte vi en 10-15 andre seniorer fra Franklin High School og gjorde oss klar for entre. Kan mildt sagt si at stoner looket mitt passe in der, alle vaktene var rastafari menn med dreads og bob marly hang på veggene! DJen de hadde leid inn dugde, men folk danset grovere enn en bryggesjauer snakker, tror aldri Norge har sett maken til dansing, og det var så hett i lokalene at shcwett ble du uansett!

Stedet så helt herjet ut, og da jeg beveget med mot toalettene, var det første som møtte meg en jente som var så døddrukken at det så ut som om hun skulle drukne i sitt eget spy der hun lå livløs over vasken, og ingen!!! andre gjorde noe. Jeg tok meg av stakkaren, fant noen av vennene hennes og hun ble kjørt bort, men få strakser senere var det en annen taper som hadde klart å drikke seg fra sans og samling og ikke en gang klarte å åpne øynene, og innen denne tid hadde politiet ankommet festen/dansen. Politiet bare så på stakkaren som lå livsløs på bakken, mens vennene hans jobbet for harde livet for å få kontakt med han. Ambulanses kom kort tid senere, og jeg håper at alt gikk bra med han. Politi = Enden på en hver fest, og da lysene ble slått på i lokalet kunne man se at hele stedet dampet av weed, kan ikke tro at jeg ikke la merke til det før lysene gikk, men sånn var det faktisk.

Jeg ble invitert til å bli med på det de kaldte " A REAL PARTY", men hadde for min del fått nok av to halvdøde mennesker og latterlig drita folk som ikke klarte å bevege seg, så jeg, Kelsey og Chloe stakk innom Melody og møtte de 15 andre Franklinere før vi rett og slett bestemte oss for å mekke oss litt nattmat på Taco Bell.

Var alt i alt en begivenhetsrik fødselsdag, og jeg er glad jeg ankom lokalene med noen folk som hadde vett i skallen, så vi kom oss bort fra de syke tilstandene på Nordsiden.

Må få si TUSEN TAKK til alle igjen, jeg elsket brevene jeg fikk og mailene! :D

I miss you all! <3

Summer's almost over!

"HOWDY!, how are you?" roper naboene. Jeg svarer pent at jo, jeg har det bra, hva med dere? Til respons får jeg "That's good to hear considering tha summer's almost over" Jeg sykler raskt hjem fra skolen etter å ha sløst bort over en time i skolens ganger med Ashley og Corissa.

Naboene våres er mildt sagt underholdene, og godt kjent i nabolaget for å ha et konstant bål på terassaen. På terassen fyrer de opp sine legendariske rever, og de tilbringer så mye tid med reven i hånden på terassen at de har flyttet stuemøblemanget ut på terassen, sammen med en gigantisk søppelkasse som er fylt til randen med tomme ølbokser. Naboene er fete karer, de er vel fint 50 år, men har ofte besøk av et bredt spektrum av nabolagets stonere! De er alltid like hygellige, og de vinker alltid og sier "howdy!"


Er rart å tenke på at sommeren næremer seg slutten her, mens det snør i Ås nå!

Har egentlig hatt en ganske konge uke, med unntak av at jeg har vært ufattelig trøtt, sovnet i fotografitimene mine, og kommet for sent, men jeg klarte å få meg ut av detention (A)!

Begynner å bli bedre og bedre å dra på skolen, føler meg skikkelig hjemme der nå, og for hver dag som går føler jeg at jeg får bedre og bedre venner, og jeg begynner å vende med til skolesystemet her nede ;D

I dag måtte jeg ha min første muntlige fremføring, og det var i kjemi, så jeg var utrolig nervøs, men det endte opp med å bli tidenes morsomste kjemitime! Det hele startet med at Bergen (ja, er en amerikansk jente som heter Bergen) snakket om Magnesium, og sa at Magnesium faktisk het magnesium selv for de som bodde i norge, sverige og tyskland. Vår kjære kjemilærer ville ha bekreftelse på dette, så jeg forklarte at det var skrevet likt, men uttalt forksjellig. Jeg ble tvunget til å uttale det høyt, og alle syntes at det hørtes så søtt ut at jeg måtte gjenta det sånn 10 ganger. Kort tid senere forteller gibson om at cobalt(er litt usikker på hva det var han snakket om, men det er ikke så viktig) og forklarte at det var oppkalt etter et tysk ord som også var cobalt (eller kobolt som det heter på norsk). Igjen avbryter vår kjære kjemilæreren en fremføring for å få meg til å uttale cobalt på tysk. Jeg er som kjent ikke flytende i tysk, jeg har vel ærlig talt ikke hatt tysk på skolen en gang, men bestemte meg rett og slett for å ta det på sparket. Jeg forklarte fint: "It's basiclly the same, you just put a little "hrch" (harkelyd) in it, that's pretty much what the germans do to evrything" alle, inludert meg slev knakk sammen i latterkrampe, var tidenes hark, men klassen tysken min som god fisk og var imponert.

Forrige uke fikk jeg skolens beste reslutat på kjemiprøven, og etter dette har kjemilæreren endelig begynt å like meg. Etter å ha imponert med norsk, spansk, tysk, svensk, dansk og engelskkunnskaper (som om jeg har tyskegenskaper på noen måte) utrykte læreren hvor imponert hun var, og utnevnte meg til klassen linguist! LÆTTIS med tanke på at jeg bullshita all tysken hun spurte meg om, men med den kunskapsbasen om verden utenfor statene en del av menneskene her nede har, og for å ikke snakke om dere forferdelige uttale av alle andre språk, høres jeg ut sm en tyskprofessor i deres ører.

I morgen er det Halloween, og en del folk møter opp på skolen iført kostyme, så jeg og Chloe fra sveits skal slå på stormtrommen kle oss ut som amerikanere med korte skinnjakker med frynser som henger ned (ja, sånne grusomme 80talls cowboy skinnjakker), olaskjørt, cowboyhatt, amerikanske bandanas, boots,usa armånd og en hel del andre white trash effekter samt I LOVE USA tatovering på kinnet! Kommer til å bli gøy, flere av footballguttene på laget har prøvd å få oss til å kle oss ut som skanky kaniner (ja, sånn som bridges jones gjør), vaskehjelper eller hekser, men vi har bestemt oss for å overraske ved å stille opp som amerikansk white trash!

Senere på kvelden er jeg invitert over til Racine, vi har planer om å spise pizza med noen venner, for så å dra til mt. tabor (Portlands svar på ramlapinnen, er på et platå type suckface hill, for de som har sett cheesy amerikanske tenåringsfilmer) for senere å bevege oss mot et party (hvis det blir noe av det)

Så kommer jo også bursdagen min opp på Lørdag, og jeg kan ikke vente med å åpne pakkene oig brevene jeg har fått, så det blir utrolig bra :D Tusen takk! Og til min overraskelse har den familien jeg bodde hos mine første dager i USA oversikt over når bursdagen min er, og har invitert meg med ut for å feire den når jeg måtte ønske, noe som er utrolig koselig :D

OOOG vi har fått verdens søteste king charles cavalier spaniel valp, som heter Eli (ikke eli på norsk, er en gutt og det uttales på amerikansk)! Den er så utrolig søt, men er jo litt styr med 3 hunder og en katt!

Ja, vi elsker Magne!

Sier bare FYTTI!